Opprinnelig publisert i «Dagens Perspektiv» 29.09.2022
Ofte, rett før jeg skal inn og holde et foredrag om ledelse, kommer oppdragsgiveren og minner meg på at publikum er «vanlige folk», og at jeg derfor bør prøve å si noe enkelt og begripelig. Det skjønner jeg. Mange av mine beste venner er vanlige folk og det er ikke fritt for at jeg er temmelig vanlig selv. Det enkleste er derfor ofte det beste.
Når jeg likevel har tilbragt et liv med denne instruksjonen, er det ikke fritt for at jeg lurer på hvor kompliserte sammenhenger man egentlig kan forvente at ledere er i stand til å sette seg inn i, tenke over, og påta seg et ansvar for.
Den pågående energikrisen gir et godt eksempel. Energimarkedet er tydeligvis ikke for vanlige folk, på noen som helst måte. Produksjon, forbruk, salg og investeringer er åpenbart så komplisert rigget at det hele minner om det såkalte «subprime»-markedet som skapte finanskrisen i 2008. Legg på en krig, en historisk tørke og en truende klimakatastrofe og kaoset er komplett.
Ledere for politiske partier og kraftindustrien er vanlige folk og kan tydeligvis ikke forventes å forstå hva som foregår. I alle fall slipper de unna med forklaringer som slår hverandre hjel bygd på finurlige innsikter som går publikum hus forbi. En stund slipper de unna med vanlige folks vanlige reaksjon – vi tror på «våre egne», folk i min egen stamme pleier å ha rett. Helt til problemene krever konkrete løsninger av nettopp, vanlige folk, og da begynner vanlige folks enkle oppfatninger å bli en utfordring for systemet.
For mens vanlige folk begynner å slå av lys og varmekabler, dusjer på et konkurstruet treningssenter og pløyer gulrøttene ned igjen i bakken, så formidles en forklaring som i sin enkelthet truer med å rive i stykker den sosiale kontrakten mellom ledere og folk i samfunnet: Det folk hører, er at strømmen nå koster 8 kroner kilowatten og at sånn er det bare, selv om det riktignok bare koster noen øre å produsere den. Denne fortjenesten er et offer vi må betale for å sørge for videre utbygging av kraftindustrien og for å stoppe russerne.
Satt på spissen, i all sin enkelhet, så skal vi altså bruke sosialbudsjettet for å stoppe Putin, fordi det er enslige forsørgere, trygdemottakere og stadig fattigere vanlige familier som ikke greier å henge med i galoppen. Disse menneskene må påta seg å ruineres for å få bygd ut den siste uberørte bekken i Sør-Norge. I et av verdens kaldeste, våteste og mørkeste land har lys og oppvarming blitt en luksusvare og tørr ved er utsolgt i august.
Dette er naturligvis en redselsfull forenkling, men her kommer en ubehagelig innsikt til folk som har lederansvar for situasjonen: Det er forenklingene som vil vinne fram når engstelsen brer seg. Det er forenklingene som driver fram populistiske bevegelser som truer den grunnleggende tilliten i samfunnet. Forenklingene er nettopp det, litt for enkle, men dersom de ikke er i tråd med folks verdioppfatninger vil forenklingene ikke fungere politisk.
Slik det ser ut nå, har norsk energiproduksjon gått fra å være et nasjonalt strategisk satsningsområde i det 20. århundret til å bli en innfløkt spekulasjonsarena i det 21. Beslutningstakerne ser ut til å kvie seg for å ta tilbake kontrollen over denne infrastrukturen når krig og klimautfordringer gjør energi til et nasjonalt sikkerhetsproblem.
Så hvem eier egentlig vannet som renner gjennom kraftverkenes turbiner? Suksessen i Nordsjøen skyldes at mens utbyggere og oljeselskaper tjente gode penger kom overskuddet inn i statskassa, fordi selve oljen oppfattes som nasjonal eiendom. Er det kraftselskapene som eier vannet? Har de i så fall erstatningsansvar for våre stadig stigende vannskader fra flom og jordras? Eller er vannet en fellesskapsressurs som garanterer befolkningen en tørr, varm, levestandard med rene klær? Dette er ikke selvsagte spørsmål. Fisken i havet er allerede gitt bort til noen få trålredere på Austevoll, og regnvannet kan muligens gå samme vei.
Lederansvar er å gjøre komplekse utfordringer såpass meningsfylt at folk slutter opp om nødvendige løsninger. Ledere som drukner i kompleksitet og bare dytter den videre på velgerne må ikke forundres over at velgerne blir borte. Industriledere som føler seg hevet over velgermassen kan oppdage at velgerne flokker seg til løsninger som påvirker eiendomsrett såvel som konsesjoner og skattesystemer på uventede måter.
Det er mulig at ledere er enkle sjeler i en komplisert verden, men det er bare foredragsholdere som kan betales for å la være å utfordre dem. Velgere (og kunder) kommer til å samle seg rundt de forenklingene som skaper minst panikk, riktig eller galt. Dette er det opprørte havet som populisme og konspirasjonsteorier, men også kynisk finansakrobatikk beveger seg i.
Det er ikke underlig at situasjonen skaper velgerflukt og sosial uro. Det underlige er at de styrende ikke tegner noe klart bilde av hvilket samfunn de styrer mot når uroen en dag legger seg. Energiknappheten har fått oss inn i en krise som angår økonomi, teknologi, sikkerhetspolitikk og til syvende og sist ideologi. Dermed er dette en større krise enn pandemien, som ville være over når den er over. Når denne krisen er over, vet vi ikke lenger hva strømregningen vår betyr, bortsett fra at verden har gått av skaftet og at pengene sikkert ender opp hos krigsprofitører som ikke har gjort noe for å fortjene dem.
Og derfor kan det heller ikke være tvil om at vi har en politisk ledelseskrise. Vi har vært der før: Den 9. april 1940 kom kommanderende general Laake for seint til krigen fordi han sto igjen på Lillestrøm uten å få taxi til krigen. Det ble for vanskelig for ham å rekvirere bil i nasjonens interesse. Sånn går det når ledere pukker på retten til å få være enkle selv og dumpe det uforståelige over på oss andre.