Publisert i «Dagens Perspektiv» den 23.11.2023.
Mediene spekulerer på når kunstig intelligens (KI) vil overta verden, men innen utdanningssektoren er prosessen i full gang. Vi er som frosken som lar seg koke hvis temperaturen bare stiger langsomt nok. Kunstig intelligens var lenge et tema for spesielt interesserte, men i fjor var det vanlige folk sin tur. Språkmodellen ChatGPT ble fritt tilgjengelig til alle formål fra konfirmasjonstaler til offentlige utredninger. Universitetene våknet til sin egen angst: Tenk om studentene bruker dette til å jukse?
Etter noen års bruk av tekstalgoritmer innen ledelsesforskning hadde jeg den omvendte tanken: Når blir universitetene tatt i å jukse av studentene? Høyskolesystemet er i stor grad redusert til formaliserte rutiner som kan overtas av tekstalgoritmer: Utvalg av pensum, læringsutbyttebeskrivelser, pedagogiske virkemidler, evalueringselementer (prøver og eksamener), sammenfattet i kursbeskrivelser og robotisert som digitale «læremiddelsystemer». Studentene vet at dette er formaliteter, boks-tikking som kan trikses med fordi kartet og terreng har tynn sammenheng.
Da ChatGPT kom, var jeg akkurat i gang med å planlegge et kurs om tekstalgoritmer, språk i menneskehjernen og organisasjonspsykologi. Jeg ba derfor chat’en om en kursbeskrivelse i NOKUT-standard. Som leseren kan tenke seg tok oppgaven 10 sekunder (mot professorens ukelange iherdige nærkamp med administrative oppgaver).
Denne sjel-løse effektiviseringen av utdanningsformalismer er selvsagt mulig fordi forløpet allerede er standardisert, uten hensyn til den underliggende virkeligheten som kurset handler om. Nå har jeg holdt dette kurset og ønsker å dele noen av mine – og masterstudentenes – observasjoner med leserne.
Temaet var altså organisasjonspsykologi i skjæringspunktet mellom biologisk og kunstig intelligens. Et viktig læringsmål er forståelsen av hvordan språket er et kraftig biologisk og kulturelt skapt virkemiddel som vi bruker til å forstå verden omkring oss. Men kurset har også to andre poenger: Det første er hvordan språket låner seg ut til matematiske beregninger som kan overtas av maskiner. Det andre er hvordan språket er et tynt og sårbart medium som bare kan representere en flik av menneskelig samhandling. Språket gir sterkt forenklede kart over den komplekse virkeligheten som arbeidslivet utgjør.
Derfor kan robotisering overta mye av grenseflaten mellom organisasjoner og mennesker, men uten å få med seg virkeligheten i samhandlingen som ligger under. Til min store forundring ser mange ut til å resignere i denne grenseflaten. Maskiner kan snakke, hva så? Siri har jo snakket til meg i årevis. Folk som ellers virker psykologisk interesserte virker lite nysgjerrige på hvilke sider av mennesket maskinene greier å kopiere. Samtidig blir det menneskelige atferds-mysteriet utenfor språket også tatt for gitt, nærmest som bakgrunnsstøy i tilværelsen.
Bare så dette ikke skal virke abstrakt: Selv ikke statsråder følger skriftlige reglementer for aksjekjøp selv om reglene finnes i (digitaliserte) håndbøker. Roboter i verdipapirsentralen og skatteetaten kunne selvsagt visst når og hvilke aksjer ministrene og deres ektefeller kjøper. Prinsipielt kunne de vært koblet sammen med regelverket på statsministerens kontor (SMK). Slik algoritmisk regelstyring blir de spart for, ettersom aksjehandelens komplekse psykologi får være et slags atferdsmysterium ved SMK.
Men i de fleste virksomheter, og især i utdanningssektoren, går de automatiserte tekst-prosessene sin gang. Studentene virker både forbløffet og lett skamfulle når jeg viser dem hvordan hverken skolen eller de selv oppfører seg i tråd med de språklige plattformene som forbinder dem. Det virker som at alle parter ønsker seg at den språk-definerte virkeligheten skal være hele virkeligheten, at vi faktisk kan reduseres til chatboter. Mange ønsker seg faktisk at oppgavene deres skal sensureres av algoritmer fordi de er reddere for folk enn for robotene. Når jeg påpeker at hverken organisasjoner eller folk er identiske med sine egne språklige fasader, oppfattes det som en slags anklage, eller som å nevne at de er nakne under klærne.
Språkalgoritmene kopierer vår egen språkbruk bedre enn mange liker å tenke, men de mangler dannelse og sosial intelligens. Det gjør studenter også dersom de ikke kommer til et lærested med fungerende sosiale fellesskap. Noen skoler i Norge ivaretar studenter samtidig som de stiller krav til sosial fungering. Fortsatt er det skoler der læringen utfordrer verdier, følelser, fysisk og sosial mestring.
Hos mennesker er kunnskapen del av praksisfellesskap som samtidig skaper identitet, samhold, trygghet og verdighet. Utdanninger som kultiverer studenter, holder på å gå ut på dato. Som omreisende i norske utdanningsinstitusjoner opplever jeg stadig studenter og høyskoleansatte som prøver å bli usynlige bak robotiserte oppgaver. De har begynt å spise menyen i stedet for maten, og det oppsto antakelig før pandemien og livet på Zoom.
Mine egne fagfeller har nemlig også slitt med å forstå hvordan språkalgoritmene eter seg inn på forskningen. For ti år siden fikk vi omtrent ikke publisert noe om dette i vitenskapelige tidsskrifter, men nå renner forskningen over av referanser til bruk av språk-roboter. Vi har en lang stund idealisert vår egen robotiserte side fordi den virker så knivskarp og kontrollert. Nå blir vi tatt igjen på den arenaen.
Om utdannelse ikke skal fabrikkere forskremte roboter må vi ta tilbake den sosiale arenaen. Opplevelsen av psykologisk trygghet krever møter og oppgaver løst i fysisk samhandling. Språkrobotene har kommet for å bli, akkurat som stavekontroll, GPS og kalkulatorer. Vi må bruke dem til å legge trykket på dannelsen i utdannelse, ellers finner studentene bare veien ut.