Opprinnelig publisert den 10.11.2021 i Dagens Perspektiv
Jeg vil betro leseren en hemmelighet: Det er mange ledere der ute som ikke tror på ledelse. Ikke i teorien, og slettes ikke i praksis. I stedet går de rundt og håper. Og mens de håper, går de rundt og sjekker tall, KPI’er og indikatorer, slik gamle fyrvoktere sjekket vindmålere og barometre. Som gamle fyrvoktere tenker mange ledere at de ikke kan gjøre så mye med stormkastene, annet enn å akke seg i rapporter og på møter. Eller i verste fall å klype hardt i avvik og avvikere.
Og hvordan har jeg fått greie på denne hemmeligheten? Før jeg forteller om det, skal jeg trekke fram noe som ikke er en hemmelighet, men et vanlig forskningsfunn: Den som ser godt etter i organisasjoner, vil vanligvis oppdage at bare ca halvparten av lederne lever sånn noenlunde opp til organisasjonens forventninger. Når jeg forteller dette på kurs i lederutvikling, blir det alltid litt nølende latter i forsamlingen. Da spør jeg: Hvor mange har selv – noen gang – hatt en leder som neppe hadde lederkunnskapene på stell? De fleste rekker hendene i været.
Og så til hvordan jeg har fått greie på hemmeligheten: I 32 år nå har jeg holdt kurs om ledelse og lederutvikling. Forrige helg rettet jeg for 80 oppgaver om lederutvikling skrevet av voksne folk med mange års arbeids- og ledererfaring. Mange av dem er vanvittig erfarne og flinke. Men mange er dessverre også naive og intellektuelt slappe, på vegne av sin egen yrkesgruppe, lederne. Da snakker jeg ikke engang om den lille gruppen unnasluntrere som jeg fra tid til annen stryker.
Jeg liker å stille ledere tre spørsmål ved inngangen til et kurs om lederutvikling: «1. Hva er den gjennomsnittlige forskjellen i forventet ledereffektivitet mellom kvalifiserte ledere? 2. Hvor mange ledere i en organisasjon får ledelse vanligvis ikke til, dersom man ser godt etter? 3. Er ledelse lært eller medfødt? Kjør debatt.»
På det første spørsmålet er folk vanligvis forbløffet over at vi skal forvente forskjeller i ledereffektivitet mellom ledere. Er ikke alle like effektive? De samme folkene ville aldri svart sånn om de skulle vedde på hest. Noen løper fortere enn andre. Et heat veddeløpshester kommer aldri samtidig i mål. Så hvilke forskjeller må vi forvente blant kandidater vi vurderer til en lederstilling? På det andre spørsmålet gjetter folk alt fra fem til 80 prosent. Men ingen vet sikkert og har heller aldri satt seg inn i det. Jeg grøsser når voksne ledere ikke skjønner at de ansetter og støtter seg på veldig ulikt fungerende mellomledere. De har ingen kvalifisert ide om hvor mye slark organisasjonen lever med blant lederne. På det tredje spørsmålet spriker alltid svarene mange veier, selv om alle søker etter velutdannede ledere med relevante erfaringer, så fortsetter mange å tro på den fødte leder.
Så her kommer fasiten: Selv når man ansetter noenlunde godt selekterte ledere vil selskapets finansielle ytelser som inntekter eller avkastningen til aksjonærer variere med i gjennomsnitt 32-40% mellom dem. Det er ikke likegyldig hvem man ansetter. Omtrent halvparten av mellomlederne, pluss minus noen prosent, kommer ikke til å få det helt til. Og ja, det hjelper sikkert med litt medfødt talent, men ALLE ledere blir ledere i kraft av noe de har lært, og viktigst av alt: Lederutvikling virker, på betingelse av at den gjennomføres av folk med peiling i en organisasjon som stiller seg bak opplegget.
Mitt egentlige poeng er ikke at folk ofte tar feil. Professorer og foredragsholdere kan fort raljere med publikum om mye rart. Det virkelig rare er alle lederne som tror at man ikke trenger å kunne noe om ledelse, eller at man faktisk ikke kan kunne noe om ledelse, fordi det hele bare er medfødt likevel. Hvis ledelse hadde vært medfødt kunne vi bare satt oss ned og ventet på julestjernen. Ledertalenter er, som musikalitet, ikke sjeldne. Det er ingen store musikere som har nådd høyden uten enorme mengder øvelse og en god porsjon kunnskap om temaet. Men med ledelse forventer folk altså noe annet.
Etter alle disse årene i faget, og etter tusenvis av ledere på kurs i inn- og utland, er det egentlig trist å oppleve hvordan det er lov å rekruttere ledere i organisasjoner der hverken sjefene eller mellomlederne deres tenker gjennom hva det vil si å kunne noe om ledelse. Der nesten alt annet kan få status som et fag, eller endog en kunst, så virker det nesten tøft å ikke kunne plassere kunnskap om og forskning på ledelse i sammenheng med organisatoriske prosesser og opplæring.
Jeg sier altså ikke at det er helsvart der ute. Det finnes mange gode ledere og mange miljøer som er opptatt av ledelse. Men fortsatt er det for mange miljøer som ser ut til å mene at ledelse er et sinnelagsspørsmål, og dersom du bare kan noe annet å flotte deg med, så kommer nok ledelse på plass av seg selv. Slike kunnskapsfiendtlige kulturer overlever gjennom å lukke øynene for noe annet vi også vet godt: Arbeidslivet vrimler med folk som ikke bare er inkompetente, men direkte farlige ledere.
Etter mange årtier med lederforskning gleder jeg meg til den dagen da ledelse anerkjennes som et fag, en profesjon, riktignok med store utviklingsmuligheter og ukjente flekker. Når det ikke lenger er tøft å kjøre uten bilbelte, så er vel turen snart kommet til at det er tøft av ledere å kunne noe om ledelse?