Opprinnelig publisert i Dagens Perspektiv den 16.11.2022
Har du noen ganger lurt på om organisasjoner lever sine egne liv? Og at vi som jobber i dem bare er utbyttbare celler i organismen? Det er ikke dumt å tenke tanken, i alle fall som et tanke-eksperiment. Tanken har også streifet mange forskere de senere årene, men har etter hvert begynt å dukke opp i rendyrket form her og der.
Til å begynne med kan jeg minne leseren på noe tilsynelatende opplagt: Du er ikke den samme person som du var for 10 år siden. Nesten alle cellene dine har dødd og erstattet seg selv med nye. Noen celler i hjernen er antakelig mer konstante. Men i bunn og grunn finnes du bare som et mønster. En vandrende mosaikk, om du vil, der byggesteinene byttes ut hele tiden.
Mange dyreflokker har det på denne måten. Fugler i fuglesvermer, fisker i stim og maur i tuer – folket finnes mens individene går under og erstatter hverandre. Det går an å se organisasjoner på denne måten også. Ansatte, kunder, leverandører og brukere kommer og går. Organisasjonen består og vil etter hvert seierssikkert skrive datoen for grunnleggelsen eller nedlegging av grunnsteinen på logoer og bygninger.
De fleste har antakelig fått med seg diskusjonen om hva vi skal gjøre for å forhindre kunstig intelligens fra å løpe løpsk med oss. Hva skjer når vi når den berømte «singulariteten», der de intelligente maskinene begynner å programmere seg selv og datamaskinene lever sitt liv uavhengig av oss? Ukemagasinet «The Economist» prøvde for noen år siden å berolige leserne ved å si at dette har vi allerede løst. Ifølge Economist er nemlig allerede organisasjoner utgaver av kunstig intelligens og har vært det lenge. Organisasjoner har mer informasjon enn hvert av sine medlemmer, de kan løfte tyngre oppgaver og gjøre mer komplekse beregninger. Men de er altså tøylet av våre styringssystemer og selskapsjus.
Kanskje. Tenk litt på det – ute i verden finnes det allerede bråtevis av organisasjoner som stammer over tusen år tilbake. Det er både trossamfunn, stater og private selskaper som bryggerier og restauranter. Gå tilbake på 1800-tallet og du vil finne navnet på mange store firmaer som fortsatt eksisterer. Rent bortsett fra at alle som jobbet der, ikke lever lenger. De er byttet ut. Organisasjonenes mønstre fortsetter å utvikle seg.
En som har tatt denne tanken til ytterpunktet er den britisk-amerikanske forskeren Caleb Scharf. Han har påpekt at det er datastrukturene rundt oss som egentlig lever. Vår oppgave er å jobbe for å videreføre våre egne organisasjoner. Scharf mener at den såkalte «singulariteten» hendte allerede rundt året 1918, og at det var hullkort-maskinene som markerte overgangen. Hullkortene var muligens begynnelsen på at organisasjonene definerte seg selv i form av abstrakte informasjonsstrukturer. Siden den gang har mønstrene, det vil si informasjonsstrukturene, bare blitt viktigere og viktigere.
Nesten all litteratur om organisasjon og ledelse setter menneskelig handling i fokus. Organisasjoner eies og ledes av enkeltpersoner. Det finnes enkeltpersoner i alle nøkkelroller, og de ansatte flokker seg sammen med andre «andelshavere» og interessenter som kråker på et jorde. Men kan det være omvendt? Kan det være organisasjonene som søker å holde seg i live så lenge som mulig, å diktere medlemmene i organisasjonen hva de skal gjøre, og sørge for at ledere og endringsagenter bare kommer sånn passe langt – uansett hvor kjekt de snakker om sine egne «missions and visions»?
Begrepet «runaway train» eller «løpsk tog» beskriver et industrielt prosjekt som riktignok går på skinner, men som nettopp derfor presser på framover med sin egen ubønnhørlige kraft og hinsides menneskets kontroll. Litt som jeg noen ganger har tenkt når jeg ser en elefant med mennesker på ryggen, at det kan ikke være helt greit å sitte på toppen når elefanten finner ut at den kan gjøre som den vil (jeg har faktisk sett det en gang, og det var et tankevekkende syn).
Den som i dag løfter hodet og ser seg rundt kan observere en rekke ledere med sine reisefølger som sitter på nokså energiske elefanter. De finnes i industrien (hvem er det egentlig som styrer veksten, og vekst av hva?), i regjeringer (hvem kan stoppe krigen eller senke rentene?) og selvsagt i politikken. For å holde på elefant-analogien, så later det til å være en åpenbart løs og ustoppelig elefant i amerikansk politikk om dagen.
Derfor er det også tankevekkende at så mange politikere og næringslivsledere tegner så overdrevne bilder av seg selv som kontrollører, elefantførere på amfetamin. Entreprenøren Elon Musk virker ikke fullt så overbevisende på ryggen av Twitter som på ryggen av Tesla. Noen ser ut til å erstatte våre udugelige elefantførere med fantaserte utgaver i stedet, konspirasjonsteorier om hvem som faktisk er i kontroll. Den mye mer ubehagelige og komplekse tanken er at ingen lenger er helt i kontroll, selv om organisasjonene dytter enkeltpersoner foran seg og bader dem i rikdom og berømmelse.
Det er nakne fakta at organisasjoner alltid rommer mange ganger mer informasjon enn noen leder greier å ta inn over seg, at avhengighetene i organisasjoner sprenger vår oppmerksomhet og vår fatteevne, og at organisasjoner har en lei og tungrodd evne til å overleve selv når den rister av seg administrerende direktører og statsministre. Bare prøv tanken en gang i alle fall, før du sprinter av gårde til å ta kontroll over ett eller annet. Løft hodet, se rundt deg, og tenk: Ser du elefanten, der den springer av gårde under deg og sjefen din?